Neil Cowley Trio (UK)

Neil Cowley er en av verdens mest stødige pianospillere og han har garantert på spilt på en sang du har hørt. Han tar med seg sin fantastiske trio til Midtsommerjazz for å vise oss sitt musikalske univers.

Neil Cowley Trio er på mange måter en klassisk jazztrio, og de baserer musikken sin på et flygel, trommesett og kontrabass. Men musikken de presenterer ligger litt på siden av klassisk jazz, de spiller dundrende popmusikk med store arrangementer. De jobber med minimalistiske temaer, og avogtil ligger de nærmere filmmusikk en klassisk jazz.

Men det skal sies at Neil Cowley også har veldig ulik bakgrunn fra de fleste jazzmusikere. Han begynte med piano når han var 5, og han var et vidunderbarn. Allerede som 15-åring spilte han store klassiske konserter på piano i Queen Elizabeth Hall i London. Han var et klassisk vidunderbarn og han ble innrullert i det klassiske musikk-konservatoriet Royal Academy of Music.  Men Cowley sin bakgrunn var i arbeiderklassen i Hayes i Middelsex så han slet med å føle seg hjemme i det elitistiske musikkmiljøet ved denne skolen. Han følte seg mye mindre snobbete en de andre elevene og når han var 15 år så sluttet han på skolen for å satse på en karriere innen musikken.

Han gikk over til å spille i forskjellige R&B band og turnerte i Europa med et Blues Brothers tribute band. Når han var 17 år fikk han jobb som tangenttraktør i popgruppa The Pasadenas før han gikk videre til tre år i Brand New Heavies. Neil Crowley hadde skapt seg en karriere som spesialst på retrosounden som man finner i Fender Rhodes piano. Han tar fortsatt slike oppdrag og det er Neil Cowley du hører på pianoet på Adele sine superhitter "Rolling in the deep" og "Hometown Glory", så dette er helt klart en musiker av rang.

Neil Cowley Trio handler om mannen sitt eget uttrykk, og det er høyt. Neil Cowley elsker å spille musikken sin med høyt volum, og han hevder det henger igjen fra hans tid i bråkete R&B band. En krass kritiker beskrev engang trioen med ordene "loud, louder, stop." , bandet likte dette så godt at de brukte det som tittel på andreplata. Men musikken er fortsatt intrikat og jazzen er tungt tilstedeværende i lydbildet, men fokuset er ikke på improvisasjon, det er på de gode drivene og rytmene.